Real Madrids sesongoppkjøring har stort sett vært harmonisk, men bak fasaden ligger det flere miner som kan utløses av en dårlig start.

Denis Doyle/Getty Images

Det sier litt om presset i Real Madrid at du kan bli sparket selv når mesteparten av stallen, pressen og fansen støtter deg. Både Cristiano Ronaldo og Sergio Ramos---de to mest innflytelsesrike profilene i klubben---uttalte at de ønsket Carlo Ancelotti neste sesong. 

Likevel ble han kastet på dør av Florentino Pérez. Presidenten ble spurt hva problemet hadde vært.

«Jeg vet ikke», kom svaret.

Selv i en sesong hvor Madrid vant 22 kamper på rad, løftet de ingen troféer. Ancelotti feilet ved å knapt rotere førsteelleveren; flere spillere ble slitne utover våren. Toni Kroos sa offentlig at han trengte pause, men Ancelotti insisterte på at bytter var unødvendige. Det hjalp ikke at hjernen i laget, Luka Modrić, ble skadet i april. 

Nå er Rafa Benítez sjefen, og enkelte er skeptiske. Treneren har ikke løftet en ligapokal siden han tok to La Liga-titler på tre år med Valencia fra 2001 til 2004. Triumfen i Champions League med Liverpool i 2005 henger høyt, men 55-åringen lyktes verken i Internazionale eller Napoli. 

Derfor kan en hevde at Benítez er heldig som har fått en slik sjanse. 

Lokalgutt og Castilla-trener
Det som taler for Benítez er at han er lokal og har jobbet i klubben. Han ble født i Aluche, et arbeiderklassestrøk sør i Madrid, og ble innlemmet i akademiet som 13-åring. Som en treg men strategisk midtbanespiller jobbet han seg oppover til tredjelaget, før en alvorlig kneskade inntraff i en turnering for universitetslag i Mexico i 1979. 

Det ødela karrieren. Syv år senere, etter opphold i lavere divisjoner, la han opp som 26-åring. 

Samme år begynte han som trener i Madrids akademi, og suksess med ulike lag ga ham ansvaret for B-laget Castilla i 1993. På ett tidspunkt i 1994/95-sesongen var han assistenttrener for Vicente del Bosque på førstelaget, før stridigheter med Madrids neste trener, Jorge Valdano, fikk ham til å forlate klubben i sitt hjerte. 

Tyve år senere er han tilbake. Bakgrunnen hans veier tungt for en klubb hvor de lokale trenerne ikke har vært mange, og det var ikke skuespill da Benítez felte tårer under sin presentasjon. 

Milan og Baresi
En av tingene som går i mot Benítez er ryktet hans i Spania som en defensiv trener. Dette har sammenheng med hans første sesong i Valencia, hvor laget toppet tabellen til tross for å knapt finne nettmaskene. På 38 ligakamper scoret Valencia 51 mål. 

Kun i tre oppgjør scoret de mer enn to. Toppscoreren i ligaen ble midtbanespilleren Rubén Baraja, med syv. 

Det skal sies at Valencia var langt mer sprudlende i hans tredje sesong, og mens Liverpool var gode bakover på sitt beste, var de også giftige fremover. I Napoli var faktisk forsvaret Benítez sitt største problem. Paradoksalt nok regnes han som en forholdsvis offensiv trener i Italia. 

Men prinsippene til Benítez har ikke endret seg. Siden tidlig på 1990-tallet har hans største inspirasjon vært AC Milan-laget til Arrigo Sacchi, som vant Europacupen i 1989 og 1990. 

Sacchi revolusjonerte fotballen med sin disiplinerte lagstruktur, stramme 4-4-2 og aggressive offsidefelle. Som Castilla-trener viste Benítez videoer av laget så ofte at han fikk kallenavnet «Arrigo Benítez». Det handlet om å ligge tett og kompakt i to ledd, samt effektiv sideforskyvning og posisjonering. I Liverpool ble Jamie Carragher gitt videoer av Franco Baresi.

Og selv om Benítez har blitt kjent for 4-2-3-1, ligger lagene hans praktisk talt i 4-4-2 uten ball. 

Åtte kamper, tre baklengs 
Diverse anekdoter har for lengst bekreftet at Benítez prioriterer det defensive på treningsfeltet. I Liverpool skrøt for eksempel Craig Bellamy av drillingen av de bakre leddene, men kritiserte også den offensive planen, hvor Benítez implementerte forhåndsbestemte bevegelsesmønstre i stedet for å stole på spillernes intuisjon. 

Et lignende bilde har formet seg i løpet av Madrids sesongoppkjøring, både på treningsfeltet og på banen. 

Spanske journalister har rapportert at Benítez først konsentrerte seg om å drille sidebackene, deretter resten av forsvaret. I kampene har laget ligget kompakt i 4-4-2, og spesielt oppgjøret mot Bayern München ble en øvelse i å ligge riktig på egen halvdel. 

Som konsekvens har Madrid scoret mindre enn normalt, men også kun sluppet inn tre mål på sine åtte treningskamper. 

Sannsynligheten virker stor for at dette vil overføres til La Liga. Madrid vil nok både slippe inn og score mindre enn forrige sesong, da de hamret inn 118 mål, hvorav Cristiano Ronaldo scoret 48, og hvor de slapp inn ett mål i snitt per ligakamp. 

Storslagen stall
Selve stallen har blitt finpusset i sommer. Iker Casillas er borte, Sergio Ramos har forlenget kontrakten og er lagets nye kaptein, mens Javier Hernández og Sami Khedira neppe vil savnes. De eneste betydelige rekruttene er Danilo, som vil gi Dani Carvajal kamp på høyrebacken, målvakten Kiko Casilla, og den kroatiske playmakeren Mateo Kovačić. 

Benítez har kalt tilbake tre spillere for å øke bredde på midtbanen. Høyrekanten Lucas Vázquez og venstrekanten Denis Cheryshev har kommer tilbake fra lån i henholdsvis Espanyol og Villarreal. Madrid har også kjøpt tilbake ballvinneren Casemiro fra Porto. 

Dette gir Benítez en stall med minst to konkurrenter per posisjon:

Førstevalg

Keylor Navas

Carvajal   Varane   Sergio Ramos   Marcelo

Modrić        Kroos

Rodríguez            Bale            Cristiano

  Benzema

 

Andrevalg

Casilla

Danilo        Pepe        Nacho        Coentrão

 Kovačić   Casemiro

Vázquez             Isco          Cheryshev

Jesé

Dette er en tropp de fleste trenere vil misunne. Spesielt Kovačić gir Benítez kvalitet om Modrić eller Kroos skulle bli borte. Treneren vil kunne rotere langt mer enn det Ancelotti gjorde. 

Diplomatisk bombe
Det finnes dog et par dilemmaer. Benítez må velge mellom Dani Carvajal og Danilo, og Keylor Navas og Casilla. Og mens det har virket som om Varane vil foretrekkes som makker til Sergio Ramos, er Pepe fortsatt bunnsolid. Portugiseren forlenget nylig kontrakten til 2017. 

Den største diplomatiske bomben er imidlertid posisjonen til Bale. Waliseren ble brukt på høyrekanten forrige sesong, og ble kritisert av presse og fans for svake bidrag. Siden dét har Pérez forsvart ham, mens både agenten og Bale selv har sagt at han foretrekker posisjonen bak spissen. Denne har han fått under Benítez. 

Kynikerne sier dette er Pérez sitt verk. Presidenten betalte en enorm sum for 26-åringen for to år siden, og ønsker å se ham lykkes.

Men Bale passer ikke rollen like godt i Spania som i England. Lagene er taktisk smartere i La Liga, og det finnes mindre rom mellom motstandernes forsvar og midtbane. Han har ikke overbevist i sesongoppkjøringen. Touchene er ofte for lange, målene har vært få, og han er bedre til å legge inn enn å tre gjennom stikkere. 

Da passer Isco bedre. Spanjolen er mer leken og fotrapp, og behandler ballen bedre på små flater. 

Folkets tale: Benk Bale
Det er forståelig at situasjonen kritiseres. Det betyr mye for fansen at en av Spanias ledende spillere de neste årene spiller fast plass, spesielt når prestasjonene hans er så gode som de har vært. Enkelte journalister har gjennom sesongoppkjøringen gjentatt at Isco bør få rollen. Presset vil bare øke om Bale ikke starter sesongen bra. 

Allerede i treningskampen mot Galatasaray tirsdag ble Bale buet av deler av Santiago Bernabéu. I ettertid har Marca, landets største sportsavis, spurt sine nettlesere om Madrids ideelle startellever. Der har Isco fått playmaker-rollen. 

Kantrollen tilhører James Rodríguez. 

Bale sitter på benken. 

Det skal sies at Benítez vil innføre et fleksibelt angrepsmønster hvor både Isco og Rodríguez ofte vil trekke innover i banen, mens Bale kan vandre langs kantene og gjør det han er best til: Utfordre forsvarere i store rom. 

Likevel var angrepet langt fra overbevisende mot Galatasaray; den siste generalprøven før sesongens første kamp, borte mot Sporting Gijón søndag. 

Vil Benítez eventuelt tørre å sette Bale på kant? Det vil tiden vise. 

Sjakkspilleren
Videre blir det interessant å følge trenerens behandling av spillerne. Ingen topptrenere i Europa er dyktigere enn Ancelotti til å beholde harmoni i stallen, og det sier mye når spillere som Cristiano og Sergio Ramos er såpass demonstrative i sin støtte av en trener. 

Benítez har ikke disse sosiale ferdighetene. Han er kald, direkte, analytisk. Han deler sjelden ut ros, men foretrekker å terpe på feil. Konstant. 

Dette fungerer for gode proffer, men kan gå galt med spillere som trenger et klapp på ryggen. Benítez er best som taktiker---som liten elsket han sjakk og andre strategiske brettspill---og han har en tendens til å se spillere som lite annet enn brikker som kan flyttes rundt. Steven Gerrard skrev i sin selvbiografi at han ikke ville kalle Benítez en «varm person». 

«Alt som betyr noe for Benítez er fotball», skrev Gerrard. «For Benítez er jeg Steven Gerrard, fotballspiller og ansatt i Liverpool; ikke Steven Gerrard, kjøtt og blod, tanker og følelser». 

Dette blir spesielt relevant om Benítez starter dårlig. Han har en imponerende evne til å forholde seg rolig i vanskelige perioder, men besitter ikke karismaen og kommunikasjonsevnene som er så viktig i krisesituasjoner.

Han vil håpe å unngå disse, men dette er Madrid. Før eller siden vil stormen komme.

For 12 måneder siden var Massimiliano Allegri arbeidsløs og uthengt, og hadde blitt linket til jobber i Hellas og Kazakhstan. Juventus-sjefens trenerkarriere er bevis på at lykken kan snu seg fort.

Paolo Bruno/Getty Images

Bilen til Massimiliano Allegri ble sparket, spyttet på og bombardert med egg. Det var hans første dag som trener for Juventus, i juli i fjor, og han var på vei inn på treningsanlegget sammen med president Andrea Agnelli og daglig leder Giuseppe Marotta. 

Gjennom vindusruten kunne han se 300 illsinte Juve-fans som ønsket å sette bilen i revers.

Ansettelsen av Allegri var like upopulær som den var overraskende. Det fantes flere årsaker. For det første hadde Juve vunnet tre strake seriemesterskap under Antonio Conte; kun to måneder tidligere hadde de tatt 102 poeng, rekord i Serie A. De hadde riktignok slitt i Champions League---Conte kom aldri forbi kvartfinalen---men ellers var det nesten umulig å gjøre det bedre. 

For det andre var Allegri en rival. I januar hadde han forlatt AC Milan etter tre og et halvt år i klubben, hvor han hadde kjempet med Juve om ligatittelen og terget klubben for de to seriemesterskapene de mistet i 2005 og 2006 etter Calciopoli-skandalen. 

For de tredje virket han ikke god nok. Han ble sparket av Milan mens laget lå på 11. plass, 30 poeng bak Juventus. Han virket langt veikere enn karismatiske Conte. Han hadde blitt kritisert ofte av Silvio Berlusconi, og var involvert i den skandaløse avgjørelsen om å la Andrea Pirlo gå gratis til Juve sommeren 2011. 

Rykter om jobbtilbud fra fotballforbundene til Hellas og Kazakhstan ble rapportert før sommeren. Få anså ham som Juve-materiale. 

Bedre enn Mourinho 
Hva så Torino-klubben i Allegri? De må ha studert karrieren hans grundig. Allegri har vært involvert i calcio siden midten av 1980-tallet, da han var midtbanespiller nede i det italienske ligasystemet for blant andre Livorno, laget fra fødebyen. I 1991 skrev han under for Pescara. De nådde Serie A i 1992, hvor Allegri storspilte under Giovanni Galeone, treneren som ble hans mentor. 

Ferden videre gikk til Cagliari, Perugia, Padova, Napoli, Pescara igjen, og så Pistoiese, i 2000. (I Pistoiese ble han suspendert av det italienske fotballforbundet i ett år sammen med fem andre spillere for å ha vært involvert i kampfiksing.)

Senere dro han til Aglianese i Serie C2---Italias fjerdedivisjon---hvor han la opp i 2003. 

Han begynte snart som trener i samme klubb. En god debutsesong førte til jobber i Spal, Grosetto og en rolle med trenerstaben til Udinese, før han ble ansatt av Serie C1-laget Sassuolo. Han tok dem til Serie B på første forsøk; en historisk bragd for klubben.

Dette ga ham trenerjobben i Cagliari, klubben som hadde kommet på 14. plass i Serie A sesongen før. Med et beskjedent budsjett førte Allegri laget til niendeplass, og vant prisen som sesongens trener; en tittel som blir fremstemt av ligaens rivaliserende trenere. Han slo blant andre José Mourinho, som hadde vunnet serien med Internazionale i sin debutsesong i Italia. 

Den andre sesongen lå Cagliari på 12. plass innen april. Likevel ble Allegri sparket av eieren Massimo Cellino, som senere skulle ta over Leeds United.  

Silvios syndebukk 
Cagliaris tap var Milans gevinst. Berlusconi hyret Allegri sommeren 2010 og ga ham kontroll over en stall som inneholdt Zlatan Ibrahimović, Robinho, Alexandre Pato, og en eldre garde bestående av Alessandro Nesta, Gennaro Gattuso, Clarence Seedorf og Filippo Inzaghi. Allegri vant Serie A umiddelbart. Det var Milans første siden 2004, under Carlo Ancelotti.

Sommeren 2011 begikk han sin første store feil. Han fortalte Pirlo at han var for gammel til rollen like foran forsvaret. I tillegg nektet styret å forlenge kontrakter med mer enn ett år til spillere over 30.

Pirlo var ikke imponert og gikk til Juventus, som ikke kunne tro sine egne øyne. Den sesongen handlet tittelkampen om de to klubbene. Høydepunktet fant sted i februar, da Sulley Muntari scoret et mål mot Juve som krysset streken, men som ikke ble godkjent. Kampen endte 1-1. Juve vant til slutt serien fire poeng foran Allegris mannskap.

Flere fans hevdet bittert at feilen avgjorde tittelkampen. Heller ikke Allegri holdt seg for god til å klage. 

«Jeg kunne vært treneren som ga Milan deres andre stjerne, deres tyvende scudetto», sa han senere. «Et spøkelsesmål spilte en avgjørende rolle i min andre Rossoneri-sesong». 

Det ble ikke lettere neste sesong. Milan solgte både Ibrahimović og Thiago Silva til Paris Saint-Germain, mens flesteparten av de eldre spillerne forlot San Siro. Nå handlet overgangsstrategien om å hente billig nedfallsfrukt fra Europas mer ambisiøse klubber, slik at finansene ble strammet inn. 

Frukten var av varierende kvalitet. Laget begynte svakt, men Allegri halte til slutt i land en tredjeplass---som gir kvalifisering til Champions League---takket være en 2-1-seier i Siena i siste spillerunde hvor Milan utlignet med et kontroversielt straffespark seks minutter før slutt, og scoret vinnermålet like etter. 

Underveis hadde enkelte kritisert Allegri for kjedelig spill. «Du kan ikke alltid gå ut og spise hummer og kaviar», svarte han. «Av og til må du ta til takke med et skinkesmørbrød». 

Det fantes flere som ikke verdsatte Allegris arbeid. Berlusconi var en av dem, men valgte likevel å beholde ham frem til kontrakten løp ut sommeren 2014. Da sesongstarten viste seg å være elendig, ble Allegri behandlet med stadig mindre respekt: Berlusconi flørtet med Pep Guardiola og kritisert Allegri for å ikke se skikkelig ut på TV. Det kom også frem at Berlusconi ofte ringte Allegri for å gi sine meninger om laguttaket og taktikk. 

Bruddet virket som et tidsspørsmål. I januar ble Allegri sparket. 

Lyn fra klar himmel 
I utgangspunktet planla Allegri å være arbeidsløs en stund. Han ønsket å besøke forskjellige fotballkulturer og tilbrakte to måneder i England for å lære språket og studere lag. Da Conte sjokkerte ved å forlate Juventus et par uker før sesongstart, var det duket for et jobbtilbud som kom som lyn fra klar himmel. 

«Jeg hadde vært sprø om jeg hadde avslått Juventus», sa Allegri senere. «Det virket for meg som en veldig spennende utfordring».

Mange supportere eksploderte, men kritikerne har siden blitt gjort til skamme. Allegri begynte varsomt ved å beholde det gamle 3-5-2-systemet til Conte, og startet sesongen sterkt. Hensikten var å ikke kreve for mange taktiske endringer for tidlig. Sakte men sikkert introduserte han 4-3-1-2-systemet han ofte brukte i Milan; nå kan spillerne bytte mellom formasjonene ved et fingerknips. 

For en sesong det har blitt. Juve sikret sin fjerde strake scudetto tidlig i mai og slo deretter Lazio i cupfinalen. I Europa har de utmanøvrert Dortmund, Monaco og Real Madrid.

Underveis har Allegri tilgitt fansen og skapt tillit blant spillerne.

«De taktiske kunnskapene hans er enestående», sa Gianluigi Buffon til UEFA.com. «Etter å ha spilt et visst system i årevis, klarte han å få oss til å prøve andre alternativer og prestere enda bedre. Han har ikke prøvd å forandre alt, fordi i enkelte situasjoner har vi brukt den gamle metoden. Jeg tror dette er hans største prestasjon».  

Lørdag kveld venter Barcelona i finalen i Berlin, hvor Allegri kan gjøre Juve til det andre italienske laget som vinner Serie A, Coppa Italia og Champions League i samme sesong, etter Inter i 2010. 

De er ikke favoritter. Og mens Barça symboliserer attraktiv fotball, spiller Allegri gjerne rollen som kyniker om det øker sjansene for seier. «Jeg mener fotball handler om lykke og å ha det moro», sa han til The Guardian i mai, «men i fotball må du likevel fokusere på å vinne. Det er dét som gjelder». 

Kontinentets fremste innovatør fremstilles ofte som en idealistisk romantiker besatt av balltrilling og finspill. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten. 

Guenter Schiffmann/AFP/NTB scanpix

Det finnes en generell antakelse i fotball om trenere som forkynner attraktivt spill. Typer som Arsène Wenger og Manuel Pellegrini anses som å verdsette stil på lik linje med resultater. Og øverst av disse troner Pep Guardiola. Den kompliserte artisten, regissøren av kort pasningsfotball; kunstneren bak fotballens store estetiske mesterverk, Barcelona, fra 2008 til 2012.

Mannen som kritiseres for sine dedikasjon til ballbesittelse hver gang han taper. Ja, faktisk til og med når han vinner.

Forholdet mellom pragmatisme og idealisme kan forklares gjennom to begreper. José Mourinho kaller dem «taktikk» og «strategi». For portugiseren er taktikk spillestilen som utvikles over lengre tid. De trekkene som drilles på treningsfeltet helt til de når spillernes underbevissthet. For Guardiola er noen av disse prinsippene høyt press, oppbyggende pasningsspill, og kunsten om hvordan midtbanespillerne skal posisjoneres for å tre seg gjennom motstandernes pressledd. Disse utgjør lagets DNA. 

Strategi er annerledes. Det handler om hvilke variasjoner laget gjør fra kamp til kamp, uke til uke. Guardiolas mannskap prioriterer alltid ballbesittelse, men formasjonen kan variere fra alt mellom 4-4-2 til 3-2-3-2. De kan bruke kantspillere, men antallet innlegg kommer an på profilen til motstandernes midtstoppere. Sidebackene kan angripe, men hvorvidt løpene skal tas langs kanten eller innover i banen kommer an på lagstrukturen de møter.

Trenere snakker ofte om viktigheten av små detaljer. Det er disse små variantene som kan avgjøre storkamper. 

Likesom trenere kan kategoriseres etter estetiske verdier, kan de deles opp etter forholdet mellom taktikk og strategi. Noen prioriterer taktikk. Både Wenger og Pellegrini spiller omtrent på samme måte hver uke. Pasningsspillet forblir uforandret, bevegelsesmønstrene er velkjente. Wenger har blitt mer strategisk denne sesongen---da spesielt i bortekampen mot Manchester City, hvor Arsenal vant 2-0 ved å ligge ukarakteristisk lavt---men han har ikke byttet kategori. Pellegrini har blitt rundspilt i Europa gjentatte ganger fordi han insisterer på 4-4-2 mot bedre lag som besitter en sterkere midtbane. 

Slike prioriteringer vil alltid kritiseres på grunnlag av strategisk naivitet. Det handler ikke om å ofre sin egen spillestil. Det handler om villigheten---og egenskapen---til å tilpasse seg motstanderens kvaliteter fra kamp til kamp. 

Sam Allardyce hadde et poeng da han snakket om trenerne som gjør disse justeringene---han selv, Sir Alex Ferguson, Mourinho---og de som ikke gjør det---Wenger, Pellegrini, Brendan Rodgers.

«Deres filosofi er annerledes enn vår», fortalte han The Daily Telegraph i oktober i fjor. «Vår handler om hvem vi spiller mot. Deres filosofi sier at «vi spiller alltid på denne måten», og de nekter å forandre seg, de fortsetter å gjøre de samme tingene. Det er derfor du kan slå dem». 

I dette spekteret står Guardiola helt mot en av kantene. Han tilhører pragmatikken, som Mourinho og Allardyce. Men han er enda mer ekstrem. Få prioriterer strategi som Guardiola; få er like uforutsigbare. Og ingen har like mange taktiske strenger å spille på. 

Denne identiteten har gradvis forsterket seg gjennom Guardiolas trenerkarriere. Da han begynte i Barcelona, var taktikken mer synlig enn strategien. De spilte som oftest 4-3-3 med Thierry Henry, Samuel Eto'o og Lionel Messi på topp, før Guardiola gjorde sin første strategiske genistrek ved å flytte Messi inn som midtspiss. Senere kunne den tradisjonelle 4-3-3-formasjonen for eksempel forandres til 3-4-3. Guardiolas fleksibilitet vant enkelte storkamper, men kunne også forverre laget. Den siste sesongen, i 2011/12, da Real Madrid vant La Liga, kan det argumenteres at han eksperimenterte for mye. 

Likevel er variasjon viktig, og positivt i lengden. Da Guardiola forlot Barça, dro laget fordel av forsterket stabilitet på kort sikt: De vant La Liga i 2012/13 under Tito Vilanova ved å holde fast på 4-3-3. Men problemene ble åpenbare i storkamper som krevde Guardiolas improvisasjon. I Champions League mot Bayern München ble Barça for forutsigbare og tapte 7-0 sammenlagt. Mot så sterk motstand trengte de mer strategi. 

I Bayern har Guardiola utviklet sine egne idéer i så stor grad at han nå opererer i sitt eget lille univers. Det finnes ingen topptrenere i dagens fotball som er sammenlignbare. Han har gjort Bayern til Europas mest fleksible og uforutsigbare topplag. Ifølge statistikksiden WhoScored.com brukte de ni forskjellige formasjoner på sine 17 første ligakamper denne sesongen: 4-3-3, 4-1-2-1-2, 4-1-4-1, 3-5-2, 4-2-3-1, 4-2-2-2, 4-1-3-2, 3-4-1-2 og 3-4-3. De fleste trenere varierer mellom én og to.

Måten Guardiola forstår fotball på har forandret tenkemåten i klubben. «Bayern snakker Guardiolas språk nå», skrev Martí Perarnau, en nær venn og forfatteren av boken Pep Confidential, i The Guardian for noen dager siden. «Spillerne forstår en rekke systemer og taktiske endringer; små nyanser andre knapt ser».

«De kan bytte mellom disse i løpet av enhver kamp, nærmest automatisk, og hver spiller har nådd en av de viktigste målsetningene Guardiola har satt: Evnen til å spille i to eller tre ulike posisjoner alt ettersom hva laget trenger». 

Om Guardiola er en kunstner, gir disse valgmulighetene ham en bred palett i forkant av hver kamp. Han sier at han kun stjeler idéer fra andre trenere---han henter inspirasjon fra innovatører som Marcelo Bielsa, Johan Cruyff, Fabio Capello, Juanma Lillo; samt sporter som basketball og sjakk---men prosessen er likevel ikke enkel. Det er fortsatt han som må finne den riktige komposisjonen. Ifølge Perarnau, som tilbrakte et år med Guardiola i hans debutsesong i Tyskland, finner treneren sine løsninger gjennom en tenkeprosess som krever enorm konsentrasjon og mental energi. 

I løpet av de 60 timene før avspark låser Guardiola seg inne på kontoret. Ifølge Perarnau setter han på litt rolig musikk, studerer videoer og skriver notater. Og tenker, grubler... 

«Det er da det glimtet av inspirasjon kommer; det øyeblikket som gir yrket mitt mening», har Guardiola sagt. «Akkurat det øyeblikket jeg vet, helt sikkert, at jeg har det. Jeg vet hvordan jeg skal vinne kampen. Det varer kun ett minutt, kanskje 80 sekunder, men det er øyeblikket hvor jobben min virkelig gir mening for meg».

Slik skapes Guardiolas strategi. Det er disse øyeblikkene som definerer ham som taktiker.

I kveld vil han være foruten sine viktigste fargeklatter. Franck Ribéry og Arjen Robben er skadet; Robert Lewandowski er heller ikke 100 prosent. Barça har verdens beste mannskap, takket være Messi, Neymar og Luis Suárez. Om begge lag bruker samme kampplan, vil katalanerne sannsynligvis nå finalen.

Men om Barça har spillerne, har Bayern treneren. Det er Guardiolas intuisjon som er tyskernes X-faktor. Det er han som må levere.

Han gjorde det så nylig som for to uker siden. I kvartfinalen mot Porto vant Bayern 6-1 i München ved å spille 4-4-2, angripe langs kantene og slå innlegg. De tre første scoringene var headinger. Dette var overraskende, og høres ikke ut som typisk Guardiola-fotball, men det er en del av myten. For ham ligger ikke romantikken i å spille vakkert. Den ligger i selve strategien.